det er to hovedintuisjoner bak definisjonen av kjerne-periferi nettverksstrukturer; en antar at et nettverk bare kan ha en kjerne, mens den andre tillater muligheten for flere kjerner. Disse to intuitive oppfatninger tjene som grunnlag for to moduser av kjerne-periferi strukturer.
Discrete modelEdit
denne modellen antar at det er to klasser av noder. Den første består av en sammenhengende kjernediagram hvor nodene er sterkt sammenkoblet, og den andre består av et perifert sett med noder som er løst forbundet med kjernen. I en ideell kjerne–periferimatrise er kjernenoder tilstøtende til andre kjernenoder og til noen perifere noder mens perifere noder ikke er forbundet med andre perifere noder (Borgatti & Everett, 2000, s. 378). Dette krever imidlertid at det finnes en a priori partisjon som indikerer om en node tilhører kjernen eller periferien.
Kontinuerlig modelEdit
denne modellen tillater eksistensen av tre eller flere partisjoner av nodeklasser. Men inkludert flere klasser gjør endringer i den diskrete modellen vanskeligere. Borgatti & Everett (1999) foreslår at for å overvinne dette problemet, hver node bli tildelt et mål på ‘coreness’ som vil avgjøre sin klasse. Likevel må terskelen for hva som utgjør en høy ‘coreness’ verdi være teoretisk begrunnet.