i Østlig Kristendom betyr kontemplasjon (theoria) bokstavelig talt å se Gud eller Å Ha Visjonen Om Gud. Tilstanden å betrakte Gud, eller forening Med Gud, er kjent som theoria. Prosessen Med Theosis som fører til at staten union Med Gud kjent som theoria praktiseres i asketisk tradisjon Hesykasme. Hesykasme er å forene hjertet og sinnet til en ting (se nous).Kontemplasjon I Den Østlige Ortodoksi er uttrykt i grader som de som er dekket I St John Climacus ‘ Stige Av Guddommelig Oppstigning. Prosessen med å forandre seg fra syndens gamle menneske til guds nyfødte barn og inn i vår sanne natur som god og guddommelig kalles Teose.
Dette er å si at når noen er I Guds nærvær, deified med ham, så kan de begynne å forstå riktig, Og der «overveie» Gud. Denne formen for kontemplasjon er å ha og passere gjennom en faktisk opplevelse snarere enn en rasjonell eller begrunnet forståelse av teori (Se Gnosis). Mens med rasjonell tanke bruker man logikk for å forstå, gjør man det motsatte Med Gud (se Også Apofatisk teologi).den anonymt forfattet 14. århundre engelsk kontemplative arbeid Skyen Av Uvitende gjør det klart at dens form for praksis er ikke en handling av intellektet, men en slags transcendent ‘se», utover de vanlige aktivitetene i sinnet – «Første gang du praktiserer kontemplasjon, vil du oppleve et mørke,som en sky av uvitende. Du vet ikke hva dette er… dette mørket og denne skyen vil alltid være mellom Deg og Din Gud… de vil alltid holde deg fra å se ham klart i lyset av forståelse i ditt intellekt og vil blokkere Deg fra å føle Ham fullt ut i sødme av kjærlighet i dine følelser. Så sørg for å gjøre ditt hjem i dette mørket… Vi kan ikke tenke vår vei Til Gud… derfor er jeg villig til å forlate alt jeg vet, å elske den ene tingen jeg ikke kan tenke. Han kan bli elsket, men ikke tenkt.»innenfor Vestlig Kristendom er kontemplasjon ofte knyttet til mystikk som uttrykt i verk av mystiske teologer Som Teresa av avila Og John Of The Cross, samt skrifter Av Margery Kempe, Augustine Baker og Thomas Merton.Dom Cuthbert Butler bemerker at kontemplasjon var begrepet brukt i Den latinske Kirken for å referere til mystikk, og «‘mystikk’ er et ganske moderne ord».
Meditasjonrediger
i Kristendommen refererer kontemplasjon til et innholdsfritt sinn rettet mot bevisstheten Om Gud som en levende virkelighet. Dette tilsvarer på noen måter det Som I Østlig religion kalles samadhi. Meditasjon, derimot, i mange århundrer i Den Vestlige Kirken, refererte til mer kognitivt aktive øvelser, for eksempel visualiseringer Av Bibelske scener som I Ignatian øvelser eller lectio divina der utøveren «lytter til Teksten I Bibelen med «øret av hjertet», som om han eller Hun er I samtale med Gud, Og Gud foreslår temaene for diskusjon.»
i Katolsk Kristendom er kontemplasjon gitt betydning. Den Katolske Kirkens «modell teolog», St. Thomas Aquinas skrev: «Det er nødvendig for det menneskelige samfunns gode at det skal være personer som vier seg til kontemplasjonens liv.»En av hans disipler, Josef Pieper kommenterte:» for det er kontemplasjon som bevarer midt i det menneskelige samfunn den sannhet som på en og samme tid er ubrukelig og målestokken for enhver mulig bruk; så er det også kontemplasjon som holder den sanne enden i sikte, gir mening til enhver praktisk handling i livet. Pave Johannes Paul Ii i Det Apostoliske Brev «Rosarium Virginis Mariae» refererte spesielt til den hellige rosenkransens katolske hengivenhet som «en utsøkt kontemplativ bønn» og sa at » av Sin natur krever rosenkransens resitasjon en stille rytme og et dvelende tempo, og hjelper den enkelte til å meditere på mysteriene I Herrens liv sett gjennom øynene til henne som var nærmest Herren. På denne måten blir de ufattelige rikdommene i disse mysteriene avslørt.»Ifølge Aquinas er den høyeste form for liv den kontemplative som kommuniserer fruktene av kontemplasjon til andre, siden den er basert på overflod av kontemplasjon (contemplari et contemplata aliis tradere) (ST, III, Q. 40, A. 1, Ad 2).